Hull i hodet!

   Arild Hausberg,  Arbeiderpartiets ordførerkandidat i Tromsø ligger  nyoperert på Universitetssykehuset.                  I tillegg er han i politiets søkelys etter at han forleden syklet på en ung kvinnelig SV-velger et sted i sørbyen. Offeret husker ingenting, mens en tydelig kvestet Hausberg  (nordlys.no) fra sykesenga hevder at han  ikke kunne forhindre det som skjedde. 

   Mitt  budskap er ikke å henge ut Hausberg, men å bruke anledningen til å påtale den øvrige villmannskjøring på sykkel som utøves av menn i 40-50-årsalderen. Å spasere til jobb i sterkt kuperte Tromsø kan være en mental styrkeprøve. En ting er den fare man selv føler seg utsatt for av de lett tilårskomne menn på to hjul i svingen. Noe ganske annet, er den redsel man føler på vegne av dem som så hemningsløst lar fysikken råde. De burde vite bedre!

    Ja det burde de, for flertallet synes (som Hausberg) å være godt utdannet og således i stand til å skjønne sitt eget, og andres, beste. Når de på tross av dette lar det stå til nedoverbakke, trosser alt av trafikkregler, brøyter seg rydning over fotgjengerfelt, drister seg i sikksakk  mellom biler i fart, veksler uhemmet mellom veg og fortau - ja da må det gå galt sånn innimellom.

   Tidvis muntert kan det også være å  liste opp resultatet av denne hodeløs villmannskjøring.  Dagen etter den første frostnatta for eksempel. Da Villmannsen uten dekkfeste  møter veggen i 60 kilometer, og fraktes til Universitetssykehuset i ambulanse.  Han er ikke alene. Ambulansene kjører skyttel, og  akuttmottaket fylles opp av vett og forstand.  Ja, og med flere kolleger på operasjonsbordet blir til og med legene forundret over dette mannefall.

  Jeg brukte heldigvis hjelm, kommenterer Hausberg. Takk og pris.  Det gjorde selvsagt ikke 23-åringen som
ligger hjemme med hjernerystelse og brukket kravebein.  Kanskje det burde vært påbudt.  At vi fotgjengere burde bruke hjelm for å begrense faren for akutte skader påført av syklende menn. Hull i hodet, men like fullt verdt tanken....

..and the decicion is......TROMSØ!


 Fredag konkluderer et enstemmig idrettsstyre med at Tromsø bør være norsk søkerby for de olympiske vinterleker i 2018. Under den forberedende debatt vil syv av  styrets medlemmer  gi sin tilslutning til Tromsø, mens fem vil gå for Oslo.  Trondheim betraktes ikke som søkergod.  Det vil si en kandidat den internasjonale olympiske komite vil falle for.

  Dette skjer uavhengig av den smule forvirrig som de siste dagene er skapt med hensyn til hvilke preferanser som ligger i det såkalte Martinsen-utvalgets innstilling.

  Tidligere ordfører i Trondheim, nå OL-general Marvin Wiseth, har bidratt til skummel ryktespredning, men har nå ryddet bordet.
  - Jeg  ble foret med såkalt sikker informasjon fra en journalist i NRK! forklarer Marvin.
 
I samtaler med  flere journalister har han åpent erkjent hvor han hentet sine påstander om Tromsøs sorti som  kandidat  fra.

 - Fra NRK! sier han. Også i intervju med NRK har han presisert dette. Fortsatt i følge sikre kilder i NRK.

   I Tromsø humrer man lett, men er samtidig usikker på hvorvidt selve avstemmingen vil skje under betryggende forhold. Nordpå er man opptatt av åpenhet, og i en slik sammenheng har man gjennom sin OL-kåtskap valgt seg tvilsomme alliansepartnere. Idretten, og framfor alt den internasjonale olympiske komite.

Idrettsstyret har besluttet å holde Martinsen-utvalgets innstilling hemmelig for offentligheten. På samme måte skal idrettsstyrets interne debatt holdes for lukkede dører. Tvilsomt, all den tid man her har å gjøre med en beslutning som i verste fall kan påføre statskassa et utlegg på 10 milliarder kroner.   Et hemmelighold som skapt for ryktespredning.

   Tromsø ber på oppløpet om en ny vurdrering av habiliteten til et av idrettsstyrets medlemmer, Odd Arvid Sulland.
Han skal være  sentralt plassert i ledelsen av Kvitfjell-anlegget, som  Oslo i sin OL-søknad har disponert til alpinarena.  Tromsøs bekymring underbygges av uttalelser fra framnstående jurister, som mener det er hevet over all tvil at Sulland har egeninteresser av at Oslo blir foretrukket som søkerby.

    Bortkastet negativ energi, spør du meg. For fredag bekrefter idrettsstyret alle meningsmålinger, og går for Tromsø som norsk søkerby.   I følge sikre kilder. I NRK!



 



 

Det meste er nord

 - Det er langt dette landet. Det meste er nord.

   Skrev Rolf Jacobsen. 

-Se mot nord. Oftere, skrev han.  - Nord er best!

 Ja, ikke vet jeg. Nå har StatoilHydro bestemt seg for å legge hovedkvarteret for sin nordlige satsing til Stjørdal.
Ivrige nordnorske politikere har prøvd å  påvirke prosessen, men har fra regjeringshold fått klar beskjed om at det ikke vil være aktuelt å gripe inn med noen form for politisk styring av fusjonsprosessen. Dermed heller ikke av dem smule lokaliseringsstrid vi ser utspille seg.

    Når fylkesråden i Troms reiser til Oslo for å søke støtte for sitt krav om at  hovedkvarteret for fusjonsselskapets olje- og gass-satsing i nord må ligge i nord, begrunnes det  med Stoltenberg-regjeringens uttrykte vilje til å satse,- ja nettop i nord.

Satsingen ble proklamert med brask og bram etter Soria Moria, og skapte selvsagt voldsomme forventninger i landsdelen.
 
- Nord er best, skrev Jacobsen.
 
- Nord er framtida, sa Jens. Og Jonas fulgte opp med møter i Harstad og Tromsø. Jubelen var formidabel, ja du kan fortsatt høre suset mellom fjellene i de mest grisgrendte strøk der virkeligheta ikke har nådd fram.

     Visjonene om nordlig satsing er ikke blitt synlig i budsjetter eller gjennom konkrete prosjekter, hevder kritikere. 
- Nå dreier det seg mest om Tromsø-OL, hevder skuffede næringslivsledere. De etterlyser handling. Akkurat som politikerene som reiste til Oslo i håp om å få  regjeringa til å påvirke StatoilHydro til å legge basefunksjonen for sin nordlige sasing til Nord-Norge.

   Se oftere mot nord, skrev Rolf Jacobsen.   Kloke ord, fulgt av erkjennelse.

  - Gå mot vinden. klyv berg! skrev Jacobsen.

 Lite har endret seg.

Franske vaner vond å vende

   Jeg har lagt meg til franske vaner.  Ja, kall det gjerne mellom-europeiske tilbøyeligheter. Jeg er begynt å hilse på fremmede. Folk jeg møter i forbifarten, og som jeg av høflighet føler det riktig å  hilse på.  Vanskelig er det faktisk heller ikke selv for en som kommer nordfra.

   Det startet vel egentlig for 16 år siden, da jeg tilfeldigvis snublet innom en liten landsby på kysten sørvest for Cannes. Tilfeldigvis, skriver jeg. Det var behovet for en slags medisinsk assistanse som tvang oss til å forlate motorvegen å søke nødhavn på et apotek.  

Jeg ble hilst velkommen  med et  rungende Bonjour!!!, og måtte lett forfjamset  snu meg for å finne ut hvem som ble denne vennlighet til del.  Der var ingen. Jeg var den eneste i det lille lokalet, og det var meg den generøse ytring var rettet mot. Bonjour! God dag.  Jeg var velkommen, om ikke ventet.

  Senere har jeg på ferie og jobb i Østerrike og Sveits opplevd tilsvarende. Man hilses velkommen inn i en forretning,  bar eller en restaurant. Men klart og tydelig blikk ønskes man velkommen inn i en dialog, en samtale - om man våger å besvare utfordringen. God dag!   God dag, selv.  - Hvordan går det? - Takk bare bra!  Og med dem da?

  Kontrasten til vår kjølige nordiske  vennlighet er slående. Verst har jeg opplevd den som kunde i mer ungdomsorienterte business-miljøer. Motebutikker for eksempel, dit også besteforeldre tid om annen forviller seg. Tyggegummityggende jenter på slutten av puberteten kan umulig ha lært å hilse. Langt mindre feste blikk på kunder utenfor kjernesegmentet.  I stedet for å bli hilst velkommen, føler man seg avvist.  Uønsket!

Eller som i heisen på Hotel Norge i Bergen? Hvem tør annet enn å se ned av frykt for å bli hilst på av en fremmed utlending, tysker eller franskmann kanskje.  Du vet selvdsagt hva jeg har i tankene.

     Kontrasten forsterkes av måten man på sommeren treffer folk i den mellom-europeiske fjellheimen. Med et Gruss Gott! Hils gud!  passerer man hverandre.  Et velment god dag også det. God dag. Hei! En åpning for noe mer. Wie gehts? Hvordan går det? Takk bra. Og du da?  Hjelp, vi snakker sammen.

   Ikke like lett i lysløypa på Tromsøya, der vi standhaftig fester blikket på skituppene når vi suser forbi hverandre. Det kunne jo være naboen,  og han hilser vi jo i alle fall ikke på. Ikke noe våkent møtende blikk å hente fra meg, skal du vite.  At man lenger sør i folkeskikken våger å feste blikket på en møtende  bergvandrer og si god dag, virker nesten for godt til å være sant. En ting er å hilse, noe ganske annet å invitere til samtale. Man kunne jo komme i skade for å få ny kunnskap.  - Kann man gut essen im  Bergheim Schløssle?  - Naturligvis. - Sehr gut!

   En som reiser, har så regel noe å fortelle, skal en tysk forfatter en gang ha skrevet.  Jeg er av den oppfatning at en som reiser også lærer. Å hilse på folk er ingen dårlig egenskap, selv om den så ubetinget ikke er norsk.

     Det hevdes at franske vaner er vond å vende. Takk og pris. Og for all del, ha en god dag!

Isfritt på toppen

Jeg er i Longyearbyen på Svalbard. Kom hit med fly fra Tromsø i ettermiddag, og skal lage reportasjer i tilknytning til åpningen av det internasjonale Polaråret i morgen, 1.mars.

Vi fløy inn over Adventfjorden, og fikk se Longyearbyen ligge åpen mot verden. Det vil si at fjorden var isfri, og at det lå båter ved kaia. Et høyst uvanlig syn her oppe på denne tiden av året. For andre år på rad går det mot en vinter uten is i Adventfjorden.

  Kanskje har Frp-ledern rett når hun hevder at de avvik vi ser fra normalen (hva klima angår), har med avvik fra normalen å gjøre. Hun hevdet så da hun i forrige måned talte til forskere på en større internasjonal klimakonferanse i Tromsø. Naturlig avvik fra normalen! sa hun, og nektet å lytte til det store vettet.

 For noen år siden besøkte jeg og fotograf Jørn Berger Nyvoll daværende sjef i Ny Ålesund, Monica Kristensen. Glaciologen hadde tiltrådt som direktør, og skulle være med på å utvikle Kings Bay og Ny-Ålesund til et internasjonalt forskningssenter. 

  Hun var ikke i tvil, da hun med vitenskapelig tynge hevdet at nedsmeltningen av isbreene på Svalbard nå var så synlige at man måtte erkjenne global oppvarming som eneste årsak.  Menneskeskapt global oppvarming.

   Det siste året har en rekke tunge vitenskapelige råd og institusjoner konkludert på tilsvarende måte. Enigheten blant forskere er tung og rungende. Majoriteten av politiske beslutningstakere synes å ta poenget.

Vi har et felles ansvar for den utvikling vi nå ser konsekvensene av. Vårt forbruk av fossilt brennstoff og utslipp av klimagasser har påvirket klimaet, og har bidratt til å endre det. De kommende tiår blir det varmere og varmere, og de største avvik fra normalen vil vi få lengst i nord.

  Da kongeparet i fjor vår besøkte Svalbard,  ble de møtt av rekordvarme (!!!). Månedsmiddeltemparaturen i april ble målt til en pluss. 12 grader høyere enn normalen. Adventfjorden lå isfri, da som i dag. Naturlig avvik fra normalen?

   I morgen åpner Kronprins Haakon Polaråret i Norge. Her i Longyearbyen  feires det på universitetet. Der vil vi få  kommentarer til nyheten om at norske forskere har slått fast at Svalbard er i ferd med å "reise seg" på grunn av at isbreene tiner.  Et naturlig avvik fra normalen også det?
 

Mener Tromsø alvor?

OL-debatten raser, og i Tromsø kan det synes som om søker-konkurrentene i Trondheim/Oslo/Lillehammer har styrket enigheten om at  ishavsbyen bør være et selvsagt valg som norsk arrangørsted for vinterlekene i 2018. 

   Men mener Tromsø alvor med sin søknad?
 Jeg er ikke overbevist om det. En søknad kan ofte gi tilstrekkelig PR-effekt, og det til en langt rimeligere penge.
   Det er iherdige arrangører i  svenske og finske nabobyer (!!!!) som gir meg anledning til å stille spørsmålet. I Kiruna, Malmberget og Gallivarre har verdensliten på ski i en årrekke kjempet om poeng i verdenscupen i langrenn. Svenskene har vist søkervilje, og har startet "på bunn" i sin jakt  på arrangørerfaring på høyt internasjonalt nivå. Konkurransene har vært glimrende, og gitt solid pay-back.

  I  Finland, har det lille vegkrysset Levi løftet seg selv inn på terminlista til det internasjonale skiforbundets alpindel.
 Først  var det kun kvinnene som ble opplevelsen til del.
  Nå sist, var også gutan med. Glitrende konkurranser, og voldom internasjonal oppmerksomhet gjennom direktesendt TV til hele verden.
 På samme måte har Rovaniemi arrangert VM i kombinert til meget pluss, og Kuopio (lenger sørøst, men dog) langrenn, hopp og kombinert-renn i verdenscupen på en særdeles kvalifisert måte.
 
  I Nord-Norge burde vi ha de samme naturgitte forutsetninger til å konkurrere med svensker og finner om renn i verdenscupen for hopp, langrenn, kombinert  og alpint. I våre innlandsbygder er klimaet likt,  med hensyn til snøsikkerhet  fra november/desember og ut mars/april. På tross av dette må vi se at mulighetene ikke er utnyttet på linje med det svensk og finske arrangørsteder har greid. 

 Hvorfor er feks. ikke Bardufoss/Bardu utviklet til arrangørsteder på linje med de finske/svenske. Og hvor er Tromsøs bekreftelse på at de mener alvor?  Jeg etterlyser konkrete  søknader om nasjonale mesterskap, EM og VM - om verdenscuprenn i langrenn, kombinert, skøyter - ja hva det nå enn måtte være som kunne bidra til å underbygge Tromsøs posisjon som søkerby. Det handler om å være søkergod, kvalifisert for de tyngste løft. En slik søkervilje finnes åpenbart ikke.

  Derfor blir spørsmålet som stilt innledningsvis. Mener Tromsø alvor med sin OL-søknad, eller jaktes det kun etter den PR som naturlig følger av en offensiv søkervilje?
 Jeg bare spør.

Snow how!

  Det snør i sør! Stikk i strid med alle forhåndsvarsler.  Det snør, som før! Vintern er tilbake, og har tatt  sørlendingene på senga. Den mener åpenbart alvor, og slipper ikke grepet. Statsetater så vel som sivilister av alle slag fortviler. Politikerne vil ha gransking. Hvordan kunne konsekvensene av snøfallet bli så dramatiske?
 - Dette kom overraskende på! - Vi var ikke forberedt! hører vi. 
 Under en høy, blå februarhimmel på 70 grader nordlig bredde forundres jeg over hvor synlig vår avmakt i forhold til naturen er blitt. Vinteren er jo pr. definisjon avviklet. Hyppige medieoppslag de siste ukene (før snøhelvete i sør) har en gang for alle slått fast at  det blir varmere og varmere, og at vintern slik vi har lært den å kjenne mange steder i landet vil  bli totalt fraværende. Har vi tilpasset oss for raskt? Er det forklaringen på at hele regioner lammes slik vi har opplevd på Sørlandet den siste uka?
  Har oppe i nord har vi vært ute ei vinternatt før, og det  skjer rett ofte at vi trekker på smilebåndet når vi på TV ser hva noen få centimeter med nysnø kan skape av morsommheter  i Oslo, ja andre steder sørpå også for den saks skyld.  
  Her nord  har  vi lært oss å mestre naturen slik naturen skal mestres.  Det har mye med det å være forberedt å gjøre. Her må det komme metern eller deromkring før bakkemannskapene på Tromsø Lufthavn lar seg stresse.  I Tromsø fikk med totalt 11 meter nedbør i form av snø, rekordvintern 1997.  Veger ble holdt åpne, ingen klaget. Ungene ble sendt i barnehage og på skole, og ingen lot seg stresse av timelange økter med snømåking foran eget hus og garasje. På TV kom vi også, og kolleger sørpå sendte trøstende meldinger nordover. Vi valgte å holde ryggen rak, og avviste all medlidenhet. Vi står han av!
  Det er altså liten medfølelse å hente her nord, om det skulle være behov for slikt på Sørlandet. Ingen trøst heller, om det er ønskelig.  Men et godt råd skal dere få. Vær beredt, og forbered dere deretter.    Her nord finnes det et godt begrep for slikt. Snow how!
 
Mitt profilbilde

EgilP

Fra: Agdenes

Født: 1987

Egil Pettersen har jobbet i TV 2 siden starten i 1992. Pettersen har tidligere jobbet i avisa Nordlys. Han er i dag en av TV 2s to nordligste reportere, og er daglig på reiser i Troms og Finnmark på oppdrag for TV 2 Nyhetene.

Mer...

august 2007
ma ti on to fr
    1 2 3 4 5
6 7 8 9 10 11 12
13 14 15 16
17
18 19
20 21 22 23 24 25 26
27 28 29 30 31    
             


hits